Guds frelsesplan
Bibelen er en samling bøker skrevet over en periode på flere tusen år. Sammen forteller de én overordnet historie: om en kjærlig og rettferdig Gud som gjenoppretter relasjonen med mennesket, som selv valgte å bryte den.
Hovedpersonen i denne historien er Jesus. Det er bare han som kan redde oss fra en evighet borte fra Gud. Jesus levde i fullkommen kjærlighet og lydighet til sin Far.
På korset tok han menneskehetens synd og lidelse på seg og erfarte den gudsforlattheten synden fører med seg. I denne selvhengivende kjærligheten bar han menneskeheten tilbake til fellesskapet med Faderen.
Jesu liv, stedfortredende død og oppstandelse kan du lese om i det Nye Testamentet.
Det Gamle Testamentet bygger opp til Jesu komme
Hva da med det Gamle Testamentet? Hva er egentlig poenget med denne delen av Bibelen når hovedpersonen ikke har dukket opp enda?
Jesus har ikke dukket opp, men vi hører om ham. Allerede helt i starten av Bibelen sier Gud til de første menneskene at det skal komme et menneske i stand til å «knuse slangens hode» (1 Mos 3,14-15). Dette er et løfte som peker direkte på Jesu seier over døden.
Israelittenes stamfar Abraham får også et løfte om at «hele jorden skal velsignes» gjennom hans familie (1. Mos 12,2-3).
Abrahams etterkommere, israelittene, skulle forberede verden på Jesus. Ofringene som de israelittiske øversteprestene gjorde for folkets synder i templet, er et bilde – et frempek – på det endelige offeret Jesus gjør for menneskeheten når han dør på korset.
Der åpenbares han som det fullkomne offerlammet (1. Peter 1,19–20).
Men hvordan ble de frelst?
Selv om israelittene som levde før Jesus ofret i templet, var ikke disse ofrene i seg selv stand til å gjenopprette relasjonen med Gud. Dette kommer tydelig frem i flere passasjer i det Gamle Testamentet.
Kong David skrev en berømt salme etter å ha gjort en gift kvinne gravid og fått mannen hennes drept for å dekke over ugjerningen. Han angrer dypt, og innså at ofringer ikke kunne gjenopprette forholdet hans til Gud:
«For du har ikke glede i slaktoffer,
mitt brennoffer bryr du deg ikke om.
Offer for Gud er en sønderbrutt ånd.
Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.»
(Sal. 51,18-19)
Frelst ved tro
Gud forakter ikke knuste og nedbrutte hjerter. Dette var like sant for menneskene som levde før Jesus, som for mennesker i dag.
I det Nye Testamentet beskrives denne innstillingen som David og flere andre svake og mangelfulle personer i det Gamle Testamentet viste i møte med Gud: De trodde på ham.
Tro kan være et diffust begrep, men det innebærer å bli helt avhengig av Gud.
Det er det Kong David blir. Han er knust og nedbrutt, han føler seg skitten og ødelagt. Likevel velger han å stole på at Gud kan reise ham opp igjen.
Paulus peker nettopp på Abraham som et eksempel på at mennesker ble regnet som rettferdige ved tro før Jesus kom når han skriver:
Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. (Rom 4,3; se også Hebr 11)
Konklusjon
Menneskene som levde før Jesus visste ikke nøyaktig hvordan Gud skulle redde verden. Men de kunne tro på at han ville gjøre det.
I dag vet vi at Jesus var løsningen Gud hadde for å redde både dem som skulle komme etterpå, og dem som tidligere hadde valgt å stole på ham. Frelsen kan uansett være vanskelig å forstå. Da kan vi – som David og Abraham – likevel få lov til å tro på Gud.
Anbefalte Ressurser:
- Bible Project. This Ancient Ritual Helps Explain Jesus’ Death. (Youtube-video)
- Sean McDowell. How Were People Saved Before Jesus? (Youtube-video)
Illustrasjonsbildet er av Pieter de Grebber: «Kong David i bønn».
