Å være kristen er å være i relasjon med Gud. Og selv om Gud er den samme, er vi forskjellige. Gud møter oss på forskjellige måter, alt etter hva vi trenger.

Et provoserende budskap

Jeg vokste opp i et kristent hjem og i menighet, og ble lært opp til å tro på en tilgivende Gud. Jeg var en samvittighetsfull jente, en klassisk flink pike.

Etter hvert som jeg ble voksen, begynte evangeliet om at Jesus måtte dø på korset for mine synder å treffe annerledes. Det var provoserende, for hva hadde egentlig jeg gjort som var så galt at Jesus måtte dø for meg? Jeg, som prøvde så godt jeg kunne å være snill med alle?

Jeg kjente meg fordømt av evangeliet og lengtet etter frihet fra denne strenge Guden, som ikke syntes at jeg var god nok i meg selv.

Så jeg holdt meg på avstand fra Gud og menighet i store deler av 20-årene og levde så godt jeg kunne på egen hånd. Problemet mitt var at jeg heller ikke syntes jeg var god nok i meg selv, mye på grunn av det høyskoler, Instragram-feeden, og samfunnet generelt formidlet.

En motvillig omvendelse

Det tok long-covid og lange sykemeldinger til før jeg til sist kastet inn håndkleet.

I årevis hadde jeg famlet i mørke etter noen form for bekreftelse, noe fast som kunne rettferdiggjøre eksistensen min som noe mer enn en molekylær tilfeldighet. I ren desperasjon vendte jeg blikket tilbake mot Gud; den strenge Guden, som så meg som en forferdelig, håpløs synder.

Jeg kom ikke som den bortkomne sønn fra en lignelse i Bibelen, ydmyk og underdanig. Jeg var motvillig, fremdeles sint, og møtte Gud med anklager. Og Jesus møtte meg med kjærlighet.

Gjennom bønn og samtale med en dyktig kristen terapeut, forstod jeg endelig hvordan Gud ser på meg. Ikke som noe avstøtende, men som et elsket barn, verdt den høyeste pris. Hans kjærlighet til meg er uendelig og stabil, uavhengig av mine prestasjoner og hvorvidt jeg er et godt menneske den dagen eller ikke.

En elsket synder

Nå, når jeg endelig står på fast grunn, trygg i identiteten min som elsket, er det ikke lengre vanskelig for meg å innrømme at jeg ikke alltid tar de beste valgene. At jeg sårer mennesker selv om jeg ikke ønsker det, og at jeg først og fremst lever for meg selv når det er så mange rundt meg som trenger hjelp.

Bibelen kaller det synd, men dersom vi er enige med oss selv, kjenner vi alle til de indre impulsene som ødelegger for oss.

Rettferdighet og nåde

Gud mente aldri å skape en verden full av mennesker som skader seg selv og hverandre. Offeret for hvert drap, hver løgn og egoistisk handling skriker etter rettferdighet. For hvordan kan Gud være god, dersom han ikke er rettferdig?

Men Gud elsket menneskene, så Han valgte å ta straffen selv. På korset forenes rettferdighet og nåde. Rettferdighet for alle offer, og nåde for alle som tar den imot, for Gud tvinger ingen til å leve i felleskap med Ham.

Gud rommer alle

Antakelig er din historie annerledes. Kanskje trenger du en Gud som blir sint på dine vegne og lover oppreisning, eller kanskje en som pirker borti samvittigheten og peker mot en bedre vei. Gud rommer alt det du trenger, på det dypeste nivå, for det var Han som skapte deg.

Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. (Sefanja 3:17)

Anbefalte ressurser

• Lee Strobel (2016). The Case for Christ: A Journalist’s Personal Investigation of the Evidence for Jesus. Zondervan.
• Tim Keller (2013). Gud? Kristen tro møter moderne skepsis. Lunde forlag.
• Tim Keller Sermons (Spotify-podkast)