«Religionenes verste fiende»
For noen år siden spurte VG astronomer om de var “religionenes verste fiende”. Svaret var at det ikke var hensikten, men liv på andre planeter er nok i strid med religion. Noe så avansert og skummelt for kristne som aliens kan da ikke ha vært diskutert før moderne tid!
Men det er en myte, i betydningen feil. For liv andre steder enn på jorden ble diskutert av teologer og naturvitere allerede på 1200-tallet. Etter hvert ble det en ganske vanlig oppfatning. I 1610 mente astronomen Kepler at det var liv på månen, Saturn og Jupiter. Slike tanker ble naturlige i lærebøker.
I 1820 foreslo en matematiker å plante trær slik at de dannet en formel som kunne sees i kikkert fra månen, Venus og Mars. På slutten av 1800-tallet mente flere astronomer å observere utgravde vannkanaler på Mars i teleskopet.
Sjokk at vi ikke var i sentrum?
Myten om at det vil rokke ved kristen tro å oppdage aliens er ofte koblet til en annen myte. En som er så vanlig at den finnes i mange læremidler, rett og slett at det var et sjokk da vi oppdaget at jorden ikke er i sentrum av universet, men i stedet går rundt solen. For da er vi ikke lenger midtpunktet i skaperverket.
Men det er altså en moderne myte. Det var ikke et tegn på høy verdi at astronomene mente vi var i sentrum. For i det gamle greske verdensbildet var jorden i den ufullkomne delen av universet, den som var lavere enn månens bane.
I middelalderen var det likevel ikke det falne mennesket som var i midten, men noe mye verre: djevelen. Dermed plasserte dikteren Dante ham i jordens sentrum i «Den guddommelige komedie».
I tillegg var vi mindre avanserte enn engler. Beboere på andre planeter tilhørte også en fullkommen verden, slik C.S. Lewis skriver om i science fiction-boken «Malacandra», inspirert av hvordan kristne tenkte i middelalderen.
Kan Jesus frelse dem?
Spørsmålet man diskuterte mest var imidlertid ikke vår verdi, men andres frelse. Trengte aliens frelse, og var det Jesus hadde gjort tilstrekkelig for andre planeter?
Fransiskaneren William Vorilong skrev på 1400-tallet at det må vurderes om vesner kan eksistere på en annen verden, og om de har syndet slik Adam syndet. Hans svar var nei, fordi de ikke stammet fra Adam.
På spørsmålet «om Kristus ved å dø på denne jorden kunne forsone innbyggerne på en annen verden, svarer jeg at han er i stand til å gjøre det, selv med uendelig mange verdener. Men det ville ikke sømme seg for ham å reise til en annen verden der han må dø på ny».
Poenget er ikke at dette er fasitsvaret, men at diskusjoner om aliens ikke er noe nytt. Slik C.S. Lewis skrev, er det et viktig poeng at “skal du først ha en religion, må den også være kosmisk”.
Gud fryder seg over liv
Når Bibelen vitner om en Gud som fryder seg over liv, er det rart om han bare tar seg bryet med å skape liv på en liten planet. For det er en grunntanke i Bibelen at mens Gud og universet er ufattelig store, er vi ufattelig små – og likevel verdifulle. Salme 8,4-5 understreker perspektivet:
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?
Budskapet er ikke at vi er i sentrum for alt eller er de eneste skapninger som finnes, men at vi skal være takknemlige fordi Gud husker på oss – selv i et enormt univers.
Som kristne tror vi at Gud fryder seg over liv. Det kan dermed være større trussel for troen om det ikke er noen aliens. Uten liv på andre planeter er det kanskje mindre sannsynlig at Gud finnes.
Kilder og anbefalte ressurser
- The Extraterrestrial Life Debate, 1750-1900, Michael J. Crowe, Cambrigde University Press, 1986
- Kapittel 13: «Verdensrom og virkelighet» i «Da jorden ble flat», Bjørn Are Davidsen, Luther forlag 2010
- «Tro og liv på andre planeter», Bjørn Are Davidsen, St. Olav kirkeblad 4/2013
- «Dårlige nyheter for ateister», Bjørn Are Davidsen, Dekodet 11.08.2015
- Kapittel X: «Religion og Romfart» i «Om forlatelse og andre essays», C.S. Lewis, Luther forlag 2012
