Allerede på 1700-tallet kritiserte opplysningstenkere som Voltaire og Hume kirken for maktmisbruk, politisk kontroll og begrensning av individets frihet. Noe av denne kritikken var berettiget. Kirken – som alle menneskelige institusjoner – har begått alvorlige feil.
Etter terrorangrepene 11. september 2001, vokste en bredere skepsis mot religion generelt, ikke bare mot kristendommen. Dette la grunnlaget for ny-ateismen på 2000-tallet, der forfattere som Richard Dawkins og Christopher Hitchens hevdet at religion ofte fører til konflikt og vold. Dette populariserte påstanden i moderne debatt. Men stemmer dette?
Hva viser historien?
Historien viser oss at religion ganske sjeldent er hovedårsaken til krig eller konflikt. De aller fleste konflikter i verdenshistorien har vært drevet av politiske, territorielle eller økonomiske interesser.
Flere konflikter som ofte blir stemplet som «religiøse» har ikke religion som hovedårsak eller drivkraft. Irland mot Nord-Irland var først og fremst en politisk konflikt selv om katolikker og protestanter stod på hver sin side. Dagens Israel-Palestina konflikt er i utgangspunktet en territorial konflikt, selv om religiøse elementer også spiller inn. Religion er altså ikke hovedårsak bak de fleste konflikter.
Ifølge Encyclopedia of Wars (2005) har religion kun vært den lendene årsaken til krig i litt over 6% av tilfellene de siste 10 000 årene. Kristendommen utgjør rundt 2 % av disse. Mange av historiens mest brutale konflikter har vært drevet av ideologier uten religiøst grunnlag, under ledere som Stalin, Hitler, Mao Zedong og Djengis Khan.
Maktmisbruk og misbruk av religion
Det er likevel viktig å være ærlig: religion har i enkelte perioder bidratt til konflikt, særlig når ledere har brukt tro som motivasjon eller legitimering av makt, vold og undertrykkelse.
Korstogene og enkelte sekteriske strider viser at religiøse overbevisninger kan forsterke eksisterende spenninger og i noen tilfeller bidra til vold. Dette ønsker jeg ikke å forsvare eller bortforklare, men ta avstand fra. Påstanden om at religion skaper krig og konflikt er i beste fall overdrevet.
Det er dermed viktig å skille mellom religiøs krig, der religion faktisk er hovedårsaken, men som er misbruk av religion, og religiøse som er i krig, der årsakene første og fremst er politiske eller økonomiske.
Religion, kristendom og ikke-vold
Kirken har i mye større grad bidratt med enormt mye godt i det moderne samfunnet: utviklingen av sykehus, utdanningstilbud, universiteter, vitenskapelige fremskritt, veldedighet, og mye mer. Dette gjorde kirken fordi de ønsket å faktisk gjøre det Jesus lærte dem.
Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.
(Romerne 12:17-19)
Jesu lære peker tydelig mot fred, tilgivelse og kjærlighet til både venn og fiende. Han avviser vold som et middel til å fremme Guds rike, og kaller sine etterfølgere til å tjene, ikke herske.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. (Matteus 5:9)
Derfor bør vi vurdere troens sannhet ut fra hva religionen selv lærer ikke ut fra hvor ofte mennesker mislykkes i å leve den ut.
Problemet er ikke kristendommens idealer, men menneskene som ikke følger dem.
Anbefalte ressurser:
- John Dickson (2024). Bøller og helgener – et ærlig blikk på det gode og onde i kristendommens historie. Veritas forlag.
- Tom Holland (2020). Dominion – the making of the Western mind. SD Books.
- Charles Phillip and Alan Axelrod (Red.) (2005) Encyclopedia of Wars. Facts on File.
